All tracks composed by Per Zanussi except "Street woman"
by O. Coleman and "Duo" by PZ and Rolf-Erik Nystrøm.
Recorded 13th &14th September 2004 by Andy Mytteis at Bugges Room, Oslo.
Mixed by Reidar Skår at 7. Etage, Oslo.
Mastered by Lino Larsson, Högalid Studio, Stockholm.
Produced by PZ and Zanussi Five
Executive Producer: Jonas Kullhammar
Cover design by Tendenes and Svindland.
Det svenske plateselskapet Moserobie, drevet av saksofonist
Jonas Kullhammar, har vært en sterk eksponent for moderne
svensk jazz i snart fem år nå. Selskapet har sluppet
en rekke sterke skiver innenfor et bredt spekter av jazzbegrepet,
og det er først og fremst svenske konstallasjoner og
band som preger katalogen. Det siste året har Kullhammar
vendt blikket mot vest, og Norges festivaler og klubber har
kunnet stifte bekjentskap med flere av bandene i stallen hans.
Kullhammar har også åpnet døren i større
og større grad for norske artister, og debutalbumet til
Zanussi Five er det første albumet med et helnorsk band
på Moserobie. I løpet av 2005 kan vi vente oss
flere norske plater på selskapet. Norsk eller svensk er
ikke så viktig. Fokuset til Kullhammar ligger på
kvalitetsmusikk, og den kjenner ingen landegrenser.
Per Zanussi har ledet orkesteret sitt i omtrent fire år
når han altså nå slipper sitt første
album. Og for et album. På en merkverdig måte har
Zanussi greid å skape en helhet som er sjelden vare, selv
i kretsene rundt Moserobie. Musikken glir sømløst
fra spor til spor og mellom komponerte og improviserte partier,
noe som gjør det vanskelig å feste seg ved enkeltlåter.
Uttrykket glir mellom rytmer, riffing og melodier, til overtoner
og eksperimenterende og abstrakte strekk. Det er som om albumet
skulle vært lydsporet til en film; mye av materialet har
en helt unik og stemningsfull filmisk karakter. Det er spesielt
de melodiske partiene som gir dette preget, og det gir rom for
lytteren til å dikte med i bilder til denne musikken.
Herlig.
De tre blåserne Kjetil Møster, Eirik Hegdal og
Rolf Erik Nystrøm, alle på saksofoner, leverer
"det store soundet" som på mange måter
er albumets og bandets kjennemerke. Det er relativt uvanlig
med tre saksofonister i ett band, men her viser bruken av så
mange blåsere en effektiv måte å skape bredde
i lydbildet, og Zanussis komposisjoner varierer fra å
ha et tilnærmet storbandpreg med et massivt lydbilde til
helt minimalistiske strekk der saksofonene knapt kan høres
selv om de er på banen alle tre. Zanussis bass balanserer
dette på en utrolig stødig og bra måte, og
alt høres veldig riktig ut når Zanussi varierer
mellom det lette og tunge.
Det er langt mellom hver gang man kan oppleve et så solid
og etablert uttrykk på et debutalbum. Selv om Zanussi
Five nærer et visst slektskap til Ornette Coleman (Street
Woman er med her), og til en viss grad Atomic, er bandet i god
gang med å finne sitt unike uttrykk mellom orkestrert,
komponert musikk og en fri tilnærming til det å
musisere på siden av rådende konvensjoner. Dette
er originalt og nydelig, og debutalbumet til Per Zanussis band
er så lite pakket inn i staffasje som noe annet så
langt i 2005. Glitrende!
Carl Kristian Johansen/www.groove.no
Tre saksofonister I en og samme kvintett er uvanlig, men bassisten
Per Zanussi, kjent fra bl.a Wibutee og Petter Wettre Quintet,
har med seg Kjetil Møster, Rolf-Erik Nystrøm og
Eirik Hegdal i sitt Zanussi Five. Trommeslager Per Oddvar Johansen
er femtemann, og sammen med kapellmesteren gir han de tre blåserne
en robust base å sparke fra i, noe de gjør med
fin arbeids- og uttrykksfordeling og med Ornette Coleman som
åpenbar referanse. I disse ganske ekspressive vandringene
i frijazzens og de noterte forløpenes grenseland er skingrende
overblåsninger og skimrende melodispill sider av samme
sak, og det hele er gjennomført med regi og stramhet
som hever musikken høyt over la-oss-spille-fritt-og-se-hva-som-skjer-nivå.
Plata utkommer på svenske Jonas Kullhammars Moserobie,
et plateselskap der store deler av den yngre, svenske jazzen
har funnet et hjem, og bør være et godt visittkort
for Zanussi Five nå før festivalsesongen.